Vi er på trappene til å få nyte en ny bok i Bluespoetens samling av "poet symfonier" - denne gangen har vi kommet til den "Tredje". Her følger forordet til boken - av musiker og skribent Richard Gjems.
Forord til Bluespoetens tredje diktsamling
Syv år og en pandemi senere var han tilbake, Bluespoeten. Jan-Christian Nordahl er fremdeles det norske bluesmiljøets ukronede svar på Walt Whitman. En freidig og tilbakelent blanding av Homer, Bellman og Robert Johnson. Det hele marinert i en blanding av Mood Shine-akevitt, lyse vårkvelder og små glimt av Arild Nyquists spøkelse.
Rett nok, Bluespoeten har fortsatt et høyst avslappet og liberalt forhold til det tradisjonelle bluesformatet når han gir seg lyrikken i vold. Og godt er det. Dagens Majorstua er ikke Memphis i 1952. Høye strømpriser og koronarestriksjoner klarer aldri å tangere den strukturell rasisme og undertrykking sjangeren ble skapt under. Like fullt har Bluespoeten til stadighet et par asurblå solbriller under alpelua. Dette gir dikteren et tvetydig og muntermelankolsk blikk på tilværelsen. Samtidig er det fremdeles den grenseoverskridende katarsis som utgjør selve kjernen i Bluespoetens livsprosjekt. Den livsbejaende gledende av en svett klubbkonsert og intenst samvær med andre mennesker er det metafysiske sentrum i poetens tekster. Akkurat som det er i den historiske blueslyrikken.
Denne gangen dukker også flere velkjente karakterer fra det norske bluesmiljøet opp i diktene; Bill med bassen, Kåre med stråhatten, salige Bluesmunken og Arild trikkefører med flere. Samtidig besynges og bejubles småstedene og de lokale bluesklubbene som aldri før. Det store i det lille og det lille i det store henger sammen i en euforisk livsreise til lands og til vanns. For som Bluespoeten selv proklamerer:
Den norske bluesmann er et råbarka folkeferd Hvor fartøy flyte kan Der er han førstemann
Richard Gjems
Skribent og munnspiller